Malene Larsen Gaino - "Vær mot andre, slik du vil andre skal være mot deg"
Om meg Fotoalbum Lille vakre EM Instagram

0

Hei.

Tenker ikke å skrive noe spesielt, bare legge ut tre bilder som får meg til å smile.





Du, lille vakre barn <3

  • 6

    Hei dere!

    I går, var det nøyaktig et år siden var vi på UNN, som nybakte foreldre. Vi hadde fått en liten prinsesse på nærmere 3 kilo. Så liten og så nydelig!

    Jeg kan knapt tro at tiden har gått så vanvittig fort. Så mye som hun har utviklet seg og lært på ett år, er helt utrolig! Nå vil jeg ta dere med på hennes "reise" gjennom det første leveåret.

    Nyfødt (November)



    1 måned (Desember)



    2 måneder (Januar)

    3 måneder (februar)



    4 måneder (Mars)



    5 måneder (April)

    6 måneder (Mai)



    7 måneder (Juni)

    8 måneder (Juli)

    9 måneder (August)

    10 måneder (September)

    11 måneder (oktober)



    Og i går feiret vi slik:



    Hurra for 1 åringen! <3

  • 0

    Hei.

    Tenker at det er på tide å skrive om fødselshistorien. Men jeg advarer(!!!!), dette er en tekst uten sensur.

    Tre uker før termin dro jeg til Nordreisa, til mamma og pappa. Jeg hadde ønsket og bestemt meg for å føde på Sonjatun eller i Tromsø.

    Fire dager før termin, 30.10.2013 - Kjenner jeg på kroppen at noe er i ferd med å skje. Den siste måneden hadde vært grusom tung. Jeg blir fort andpusten, orker lite, spiser mye og sover dårlig. Ut på dagen kjenner jeg små murringer. Ikke vonde og heller ikke ubehagelige. Men jeg kunne kjente at noe i kroppen jobbet, som om det strakk seg og slapp igjen.

    Jeg har jo aldri født før. Hvordan visste jeg om dette var rier eller bare kynnere? Jeg googlet og fant ut at "Får du sove, er det ikke rier. Får du ikke sove, da er det rier.". Nå vel, jeg klarte jo å sove. Men man blir litt stresset når man kjenner at noe er i gang.

    Dagen etter, 31.10 - tre dager før termin. Jeg våknet om morgenen, med murringene fortsatt der. Ingen forandring. Ut på dagen kom det litt blod fra underlivet. "Aha, det må være den såkalte slimproppen som har gått!", tenkte jeg. Ringte så til fødeavdelingen på Sonjatun og spurte om dette kunne være slimproppen og om den kunne fortelle noe om når tid fødselen ville komme i gang. Men det er visst slik at det er fra person til person. For noen kan fødselen komme i gang rett etter at slimproppen går, mens andre må vente timer, dager eller til og med uker, før fødselen er i gang.

    "Ja ja, da er det bare å vente", tenkte jeg, men var ganske usikker. Nå kom murringene oftere og oftere. Sakte og gradvis ble de vondere og vondere. Når jeg ser på meldingene nå, så ser jeg at jeg har skrevet melding til AJH kl. 16.14: "Tror noe skjer snart. River litt i rygg og mage :-P".

    Like før midnatt går jeg på do...Og hva skjer? Dette skjer i hode: "WHAT? ÆÆÆH!! Hva i all pakka er dette her? Det HER er slimproppen, definitiv!!!! Mørkerødt slim.". Det gjorde ikke vondt da den kom ut. Jeg hadde lest litt på forhånd om denne proppen, som skulle gå. Så jeg la meg i senga og skrev melding til AJH igjen. Klokken 23.36 tekstet jeg: "Nå må du begynne å komme hitover, tror jeg :-O".

    Akkurat da hadde de flokken i gjerdet. Men da han så meldingen min, så ringte han. Jeg fortalte at slimproppen var gått og han måtte tenkte på å starte til Reisa snart. 

    01.11.13 - Jeg våkner om morgenen, ganske trøtt. Grunnet smerter i rygg og mage hadde jeg sovet dårlig. Var det noe som var på gang nå? AJH var på tur til Reisa. Det var tross alt bare en dag igjen til termindato og jeg var ganske sikker på at noe kom til å skje snart.

    Denne dagen ble lik forgårs, med modningsrier og en del ubehag.

    02.11.13 - Atter en natt med dårlig søvn. På dagen gikk jeg i butikkene med mamma, lente meg mot handlevogna og hyller, i det jeg fikk en modningsri. Det gjorde ikke så vondt, det var bare ubehagelig og merkelig. Hele dagen gikk jeg å støttet meg mot saker og ting. På ettermiddagen, da AJH var kommet til Reisa, dro vi på besøk til onkel Henning og Anita. Anita spurte om jeg hadde tatt tid mellom riene, det hadde jeg jo gjort. Vi spiste middag og tok tiden, det gikk alt fra 7 til 18 minutter mellom hver ri. 

    På kvelden satt vi i sofakroken hos onkel å koste oss med kaffe og is. Modringsriene var der ennå, men de var nå blitt en del hissigere. Jeg hadde ikke sovet noe særlig de siste nettene, så jeg var sliten, redd og usikker. Pappa og AJH foreslo at vi skulle ta tid mellom riene igjen.

    Veien til Sonjatun er ikke lang, så vi stresset ikke. Jordmødrene på Sonjatun hadde sagt at jeg skulle ta kontakt når det var 5 minutt igjen mellom hver ri.

    Etter en hyggelig kveld hos onkel og Anita, dro vi hjem til mamma og pappa. En ri kom og en ri gikk. Med tettere mellomrom og sterkere smerte. Jeg støttet meg mot veggen og AJH masserte korsryggen min. Pappa foreslo at jeg kanskje skulle ringe til vakthavende jordmor for å få en undersøkelse.

    "Malene, jeg kan se på deg at du har vondt. Jeg er tror fødselen er i gang.", sa pappa til meg.

    Vi lyttet til pappa og bestemte oss for å ringe. Klokken var da ca 22.00.

    Mamma og AJH ble med meg til Sonjatun. Jordmora tok meg med på ett rom, tok blod -og urinprøve og sjekket om jeg hadde fått åpning. 

    "1 centimeter åpning!", sa jordmora.

    Jeg ble ganske sjokkert. "Å nei, skal det virkelig skje nå? Skal jeg igjennom en fødsel NÅ?!?", tenkte jeg. Var innerst inne litt usikker på om jeg var klar, for jeg var jo så trøtt og sliten.

    Men nå tar vi en pause fra historien........

    Dere som har fulgt bloggen min har jo sett bilder av meg gjennom svangerskapet. Jeg ble stooooor, veldig stor - spesielt på slutten av svangerskapet. Altså ikke bare magen men også armer, ben og ansiktet.

    Og de siste ukene av svangerskapet fikk jeg svangerskapsforgiftning. Det vil si at nyrene er forgiftet av graviditeten og fungerer ikke som normalt, dermed samles vann i kroppen.

    Jeg var proppfull av vann - overalt! Jeg hadde så masse vann i kroppen, at jeg utviklet Karpal Tunnel syndrom (trykk på navnet og få svar på hva det er). Jeg hadde smerter fra skuldra og ned. De smerte kan man sammenligne med senebetennelse. Lillefingeren, ringfingeren og langfingeren på venstrehånda var så hoven at de ble blå.



    Slik så føttene mine ut noen dager. Man kunne ikke se knoklene, verken på beina eller armene. Til og med nesa og øreflippene mine var fylt med vann.

    ... Veeel... Når man er førstegangsfødende med svangerskapsforgiftning, så får man ikke føde på Sonjatun. Kort fortalt: fordi de ikke kan tilby den hjelpen som man (i uheldige tilfeller/nødtilfeller) kan trenge. Dermed ble jeg sendt til Tromsø for å føde.

    Og ja, det visste jordmødrene fra før av. Det visste vi alle, at det kunne bli Tromsø tur på oss. Det var blodtrykket og proteinen i urinen som bestemte det, for de tar ingen sjanser på fødestuer.



    Overtrykket var bra, verre var det med undertrykket. Dessuten hadde jeg en del protein i urinen. Dermed bestemte jordmora for å sende meg til Tromsø. 

    Og nå kan vi fortsette med fødselshistorien....

    "Kan jeg dusje før vi drar?", spurte jeg jordmora. Det ville hun ikke la meg gjøre og sa at jeg kunne dusje etter fødselen.

    "Du har ikke tid til å dusje. Du skal til Tromsø for å føde. Jeg ringer etter ambulanse, som kommer for å hente dere.", sa hun.

    "Oook. Shit!", tenkte jeg.

    Vi kjørte hjem igjen og pakket klær og toalettsaker. Det var på forhånd planlagt at både mamma og AJH skulle være tilstede under fødselen. Ca. klokken 23.00 kom ambulansen for å hente oss. AJH satt bak med meg, mens jeg lå på bårda.

    "Jeg håper virkelig dere har noe jeg kan tisse i", sa jeg til ambulanseperonalet.

    De sa at vi kunne stoppe på hver ambulansestasjon mellom Nordreisa og Tromsø. Det var jeg helt enig i. Jeg måtte tisse hele tiden, blæra mi lå nemlig i press. Da vi starta til Tromsø, så ringte jeg til bestemor og fortalte at vi var på tur til Tromsø og at fødselen var i gang.

    Vi stoppet ved ambulansestasjonene i Kåfjord, Skibotn og Nordkjosbotn. Jeg fikk mer og mer vondt for stopp. Men jeg måtte ut av ambulansen, jeg måtte på do.

    AJH sin oppgave gjennom hele bilturen, var å informere helsepersonellet om når jeg fikk ri og hvor lenge den varte. Av og til måtte han åpne opp vinduet, da jeg holdt på å svette ihjel i bilen.

    Da vi kom til Nordkjosbotn kjente jeg et enormt behov for å tømme tarmene. Jeg kjente at det rett og slett var avføring som ville ut. Det lå liksom der å presset mellom riene. Jeg satt på do, mens ambulansepersonalet sto utenfor, i tilfelle jeg trengte hjelp. Ikke fikk jeg lov til å låse døra heller. Jeg prøvde og prøvde, men fikk ikke "betalt gjelda". I gangen hørte jeg mamma litt hysterisk og jeg minnes hun sa omtrent slik:

    "Jeg tror vi må kjøre videre. Hun tror sikkert at hun må drite, men kanskje er det pressrier på gang. Hun vet vel ikke forskjellen."

    Ambulansepersonalet var enig med mamma og ble kanskje litt engstelig. De sa at jeg måtte komme og at vi måtte kjøre videre.

    Da vi kjørte fra ambulansestasjonen i Nordkjosbotn, fikk jeg vondt. Kjempe-helt-sinnsyke smerter! Ambulansesjåførene bestemte seg for å gasse på og kjøre utrykning. Vi hadde ikke kjørt langt før jeg ba om å få bleie på ræva.

    Da riene kom minnes jeg at jeg bet tennene sammen, holdt meg fast og tenkte på de vondeste idrettsskadene jeg har hatt. Jeg tenkte at jeg tidligere har hatt større smerter, i fotballanledninger, enn det jeg hadde nå. Det hjalp litt, tror jeg iallfall.

    Klokken var 03.00 da vi ankom Tromsø. Det var en mørk, relativt ung dame som tok meg i hånden og introduserte seg selv som jordmor. Hun sa at vi bare kunne trille meg inn på et rom, til fødselen kom ordentlig i gang. I det hun fullførte setningen, fikk jeg en ri. Litt sjokkert sa hun; 

    "Ok, jeg tror vi triller henne rett på føden!".

    Jeg hadde 3-4 centimeter åpning da hun undersøkte meg. Jeg husker at jeg ble litt frustrert og sa "bare?!? Og jeg som har så vondt". Hun spurte hvilke smertestillende jeg ønsket. Og jeg hadde på forhånd avtalt med meg selv at jeg ikke ville ha nåler (Epidural), så jeg ba om å få lystgass. 

    Så masse annet husker jeg ikke av ankommet. Jeg var i min egen boble. Fokusert, redd og konsentrert på min oppgave. Men jeg husker godt at jeg sa til jordmora;

    "Hvis jeg skal klare å føde denne ungen så må jeg få drite først!!!". Hun ga meg klyster og resten er vel alt talt......... Etter det var jeg klar for min oppgave.

    AJH ga meg mat og drikke, mamma fulgte med på maskinen som viste hvor sterke rier var.

    Stakkars jordmora måtte koble disse maskinene av og på, hele tiden. Jeg gikk med gåstolen til og fra senga, jeg måtte så tisse - konstant. Jeg gikk på do maaange ganger og satt der veeeeldig lenge av gangen. Mamma var bekymret for at jeg skulle føde på do og kom støtt og stadig for å se til meg. Jeg klamret meg fast til gåstolen, i det en ri kom, mens jeg satt på do. Og så sovnet jeg av. Så kom det en ny ri. Så måtte jeg tisse igjen.. Og slik gikk det nå en stund.

    Etterhvert var jeg ikke særlig interessert i gå så veldig masse. Jeg lå i sengen og vridde meg i smerter. Pustet i meg lystgass og gnålte litt i maska under riene.

    Jeg minnes også at jeg sa til mamma;

    "Og dette har du vært igjennom tre ganger? Du er helt gærn!".

    Plutselig kjente jeg et enormt behov for å presse. Du kan sammenligne det litt med når du virkelig må på do å drite.

    "Du må ikke presse ennå! Du har enda en liten kant igjen, før du har full åpning.", minnes jeg jordmora sa.

    Du kan sammeligne pressrier med drithast. Virkelig-helt-sinnsykt-ekstremt drithast, men du får IKKE lov til å presse. Du må bare knipe igjen hullet. Man får en følelse av at nå, nå driter jeg meg ut.mSlik er det å ikke ha fullåpning med pressrier.

    Så kjente jeg at senga mi ble våt. Kjempe våt. Jeg sa at jeg hadde tisset i senga. men da var det vannet som hadde gått. Og da gikk det heldigvis ikke lange tiden før jeg fikk lov til å begynne å presse.

    Jeg hadde sett på TV serier at når pressriene kommer, så er fødselen snart unnagjort. Jeg visste at jeg snart var i mål!

    En annen dame kom også inn i rommet, for å hjelpe jordmora. "Er dette hennes andre fødsel?", spør hun. Nei, svarer jordmora og sier til meg at jeg er dyktig.

    "Malene, du er kjempeflink. Du er en fødekvinne!", sa hun til meg. Og da jeg følte meg kjempe flink.

    AJH sto på min høyre side og mamma på min venstre. Jeg holdt de i hver sin hånd da jeg presset. Tante hadde snakket om dette med "hundepust", da du skal pese som en hund. Og det fikk jeg bruk for da jeg måtte vente på riene, mellom hvert press. Og jeg kan si at det gjør vondt å føde. Og det er meget ubehagelig og ha et hode mellom beina og inne i..... Ja, du vet....

    3 1/2 time etter at vi kom til Tromsø, klokken 06.31 var alle smertene borte og jeg hadde plutselig vår datter på brystet mitt. 

    Eva Malén ble født 03.11.13,en dag etter termin.

    Jeg var lettet, forvirret, glad og redd... Alle følelsene på en gang. Det var så rart. Plutselig var hun hos oss, vårt lille menneskebarn. Vi var alle glade! Men så fant vi jo ut dette med dysmelien. Det har jeg jo allerede skrevet om og innlegget finner du her.

    AJH klipte av båndet (navlestrengen) mellom meg og EM. Deretter dro han med barnepleieren for å stelle barnet. Jeg fikk sove i 15 minutter. Når de kom tilbake var det amming som sto på lista. Tre timer etter fødselen fikk jeg ta meg en dusj. Gjett om det var godt!

    Her studerer jeg min lille familie. AJH var sliten han også. EM sov på brystet hans. ♥

    12 timer etter fødselen satt vi i bilen på tur tilbake til Nordreisa. Pappa hadde kommet for å hente oss. Vi tilbrakte barselstiden på Sonjatun.

    En vond, men fantastisk opplevelse <3

  • 2

    Hei.

    Ikke likt meg, men skal nå komme med et middagstips. En rett som nesten lager seg selv og er enkel, kjapp og god.

    Nå ble ikke jeg å ta bilder fra starten av, men du trenger:

    -Laksefilét (uten skinn og ben)

    -Grønnsaker

    -Fløte

    -Krydder

    -Matolje

    -Hvitløksmør (om du er veldig glad i hvitløk)

    Begynn med å skjære laksen i terninger. Strø på krydder (miks selv, hva du måtte ønske.)

    Jeg brukte karri, salt, pepper, urtemix, biffkrydder (ja, biffkrydder ja!)

    Og selvfølgelig hvitløkpulver. Som den sier, en smakfull klassiker.

    Sett så laksen i ovnen og vask kjøkkenet....

    Ta en selfie....

    Vips! Så er laksen ferdig stekt. Så legger jeg i litt hvitløksmør.

    Deretter fløte.

    Og ta-daaa! I ovnen med retten..



    Så lar du den bare godgjøre seg der en stund. Deretter, server! Bon appetit!

    God helg!

  • 4

    Hei.

    Tenkte å vise dere bilder av EM, som fotograf Marie Louise Somby har tatt.


    Fine lille dukka vår <3

  • 0

    Heisann!

    Hva gjør du? Kjeder du deg? Her er et tips!

    Noe har skjedd, som jeg har ventet på siden vi kjøpe smart TV. NRK har endelig lansert en app til smart TV'er. ENDELIG! Jeg er fan av dokumentarene som NRK har tilgjengelig på nettsiden.

    Meeen.. Her er iallfall oppskriften på en lærerik, morsom og interessant kveld;

    Slå på TV'en din. Har du ikke NRK appen så kan du laste ned den.

    Åpne så NRK appen på smart TV.

    Som du ser øverst på bilde så er det mange kategorier, som sagt er min favoritt dokumentarer og fakta. NRK har også TV serier og filmer, for den ønsker det.

    Her er dokumentarer, filmer og serier i alle sjangrer. Du finner garantert noe du liker.

    Til opplysning - det ikke bare NRK produksjon, de kjøper også stoff fra BBC ol.

    Jeg er en dokuholic :-)

    AJH er ute og skrur i garasjen, EM sover og jeg har Tv'en for meg selv. 

    Dette blir en morsom kveld. Høres :-)

  • 0

    Hei.

    Eller god kveld, sier man vel kanskje nå. Klokka går jo tross alt mot halv elleve. 

    Er bare innom for å deler noen tanker. Litt fordi at jeg er i mitt filosofiske hjørne, litt fordi EM nettopp har lagt seg og litt fordi jeg ikke har stort annet å gjøre i skrivende stund.

    Ville si at jeg nyter et glass vin, men det gjør jeg ikke. Selv om Faustinoen er 10 år gammel så var den ikke en god "kosevin". Vil heller kalle den en matvin. Drakk opp det som var i glassen men ikke mer. Like greit, egentlig.

    Andre tanker som surrer i hodet i skrivende stund er "Jeg burde egentlig rydde nå. Hvorfor gjør jeg ikke bare det? Åh nei, jeg orker ikke nå."

    Blir spennende å se hvor mange minusgrader varmepumpa tåler. Er uansett en av de beste investeringene så langt. Åh, jeg burde virkelig byttet gardiner! Snaaart...

    Jeg burde egentlig ha ordnet neglene mine. Jeg burde, jeg skal.... Snart... Men ikke ennå.

    På tide å ta en selfie, har uansett ikke noe annet å ta bilde av for øyeblikket.

    Slenger med en til, bare at jeg poserer litt mer nå.

    Kom plutselig på at jeg har jo et bilde på telefonen jeg kan dele. Jeg har bringebær i hagen! Helge planen er å rydde her utenfor. Rydde bort sommeren. Må også klippe plenen. Skulle ha gjødsla også. Kan man gjødsle på den her tiden av året? Hvis ingen lesere svarer, så må jeg bare google det.

    Har forresten kjøpt meg ny bil. Kommer sikkert flere bilder og kanskje ett innlegg om den også.. Snaaart...

    Jeg skulle også ha holdt loppemarked eller garasjesalg. Har så sinnsykt med klær jeg ikke bruker og heller ikke kommer til å bruke.

    Han ser ut til å ha gått i dvalemodus. Behagelig stilling da.

    Men nå klikka mobilappen så jeg måtte blogge videre dra datamaskinen. Kanskje skulle jeg ha fiksa litt på bloggen? Headeren (forsidebilde) er jo tatt for en god stund siden.. Vel, får vel bare begynne og se hvor langt jeg kommer med det.

    Ja, det var kveldens tanker. Takk for at du tok deg tid til å lese hva som foregår oppi dette hodet.

  • 0

    Hei.

    Klokken er 00.39. Ligger i senga nå, får ikke sove. Er overtrøtt, kan man si.

    Har egentlig ikke noe spesielt å fortelle. Ikke orker jeg å skrive sånasse heller da jeg blogger fra mobiltelefonen.

    Jeg ville egentlig bare dele en tanke med dere. Dele hva som foregår oppi den altfor slitne hjernen min.

    Ville bare si at jeg er heldig. Jeg er rik. Jeg er stolt. Takk, nemlig - ja jeg takker fordi at jeg er takknemlig.

    Jeg har en nydelig, vakker, frisk og velskapt datter som fyller mine dager med lykke, bekymring, motivasjon, styrke, stress og en ubeskrivelig glede.

    I tillegg har jeg en kjæreste som gjør alt for at jeg skal ha det bra, viser at han er glad i meg, terger meg og best av alt, er en fantastisk far for vår datter.

    Jeg er rik, for jeg har dere <3 hadde ikke byttet dere ut, ikke om jeg fikk all verdens penger heller. Dere er best.

    Fint å dele dette. Nå kan jeg sove, fornøyd og glad. God natt :-)

  • 3

    Hei.

    Long time, no see! To måneder siden sist jeg blogget. Og det har skjedd ganske masse siden sist, både på hjemmebane og på jobben.



    Men først litt snikk snakk... Jeg begynte å jobbe igjen den 30. juni, har delt opp permisjonen min. De siste 8 månedene har jeg jo bare tenkt "Når tid spiste Eva sist?", "Har vi nok bleier?", "Hvordan er beholderen med grøt, har vi nok til i morgen. Og hva med middagsmat?" og "Hvor lenge har Eva sovet i dag?". Og så plutselig skal man tenke kreativt og på helt andre ting. Fokuset skal være en helt annen plass en bleier, mat og søvn. Gjett om det var tungt å begynne på jobb igjen. Huhhh.. Men nå er jeg inne i rutinene igjen. 

    Så nå jobber jeg til 6. oktober før jeg går ut i permisjon igjen. Trivelig å være tilbake på jobb og riktig så hyggelig å jobbe med radio :-) Stortrives!

    Og... I forrige uke ringte sjefen min og fortalte at jeg hadde fått fast jobb i NRK. Hurra! Det var både bra og morsomt. Da ble jeg glad, ja gjett om. Så nå er jeg (endelig!) fast ansatt. Det føles deilig :-)

    Og kan bytte ut dette grønne midlertidig ansatt kortet for et blått og fint adgangskort :-) JIPPI!

    Men nok om meg.... La oss heller snakke litt om Eva Malén. Siden sist jeg blogget har EM begynt å krappe, stå mot ting og fått masse tenner. Hun er så flink, lille solstråla vår.

    Alt går så bra med henne. Vi var i Tromsø i begynnelsen av måneden, på vårt første møte med ergoterapeutene. De ville se til hånda til EM og hvordan hun bruker den. Og den responsen vi fikk var akkurat det vi hadde håpet på, om ikke bedre. Hun er mye flinkere til å bruke høyre hånda enn de i utgangspunktet hadde trodd. De sa at hun vil klare seg sååå fint med den. Vi var så stolte.

    Eva Malén, hun er så herlig. Vakre lillemor! Fyller dagene våre med ubeskrivelig lykke og en intens glede. Vi er så heldig.

    Og når jeg kommer hjem fra jobb så er hun så munter og glad. Gliser fra øre til øre, ansiktet er et eneste stort glis. Det varmer mammahjertet :-)

    Livet er så herlig, spesielt når EM er en del av det <3

  • 2

    Hei.

    For en respons på forrige innlegg! Jøss, jeg blir helt stum.... Og glad! 

    Jeg har blitt kontaktet på bloggen, Facebook og telefon av kjente og ukjente. Har også blitt kontakten av folk som har dysmeli, som har barn med dysmeli eller venner med dysmeli.

    Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Bloggen hadde 3225 unike norske lesere, 3328 totalt med utenlandske IP-adresser, som til sammen utgjorde 4152 sidevisninger i går. Noe som er langt, langt flere lesere enn det jeg har til vanlig.

    Vårt ønske ble iallfall oppfylt; At så mange som mulig skulle lese innlegget. Har bare en ting å si, takk til alle som har tatt seg tid til å lese innlegget. Setter stor pris på det. Takk for at dere orket å bruke deres tid på å lese hva vi føler og tenker og samtidig bli kjent med dysmeli.

    Dere vet iallfall at vi er åpne om det og svarer gjerne på spørsmål om dere har. Vi er ingen eksperter på dysmeli, men vet hvordan det er å ha et barn med dysmeli.

    Jeg vet virkelig ikke hva annet jeg skal skrive. Føler at jeg har fått fortalt det jeg ville fortelle om saken. Jeg er helt overveldet av den massive interessen rundt dette og ikke minst takknemlig for responsen!

    På linken jeg har delt på Facebook har jeg fått så mange kommentarer og jeg har svart de som har skrevet. Jeg legger ut svaret her også, for det samme svaret vil jeg gi de som har kommentert på bloggen:

    "Oi, blir helt stum! Tusen hjertelig takk for så mange fine kommentarer! Setter veldig stor pris på det, varmer mitt hjerte :-) Det føltes helt riktig å dele dette med dere. Etter at jeg hadde publisert innlegget teksta jeg og AJH. Vi fikk begge en følelse av letthet. Vi var kvitt en byrde, rett og slett. Føler at jeg nå har fått fred med meg selv. Tusen takk for at dere tok dere tid til å lese innlegget."

    Ja, det er slik jeg føler det. Føler meg "fri" - fri for bekymringer, 20 kilo lettere på skuldrene. Vi trenger ikke å være redd for at "bygdedyret" gir feilaktig informasjon om dette, "en fjær blir til ti høns" opplegg. Og nå kan vi bekymringsfritt poste bilder av Eva, uten å uroe oss for om noen legger merke til hånda og er uvitende om hva det er med den. ENDELIG! Takk!

    Før jeg posta innlegget kunne jeg bare legge ut slike bilder, hvor armen var gjemt eller ikke var synlig:

    ... Men nå... Nå kan jeg poste hvilke bilder jeg vil :-)


    Dette er ett bilde jeg har hatt lyst til å poste. Bildet er tatt i desember, da var Eva bare 1 1/2 måned gammel.

    Må få nevne det en gang til; Jeg er så evig takknemlig for alt. Tusen takk!

  • Malene

    23 år. Samboer. Mor. NRK journalist. Velkommen til bloggen med det rare i.

    Instagram

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde