Malene Larsen Gaino - "Vær mot andre, slik du vil andre skal være mot deg"
Forsiden Fotoalbum Lille vakre EM Instagram

2

Må bare dele dette bilde med dere. Det er så fint. Bestilte dette bilde på et stort lerret. Nyyydelig!

Vi var hos reinflokken en tur, etter påske. Her hjelper EM pappaen sin med å samle flokken. Hehe :-)



Pappa sin pie <3

  • 0

    Hei.

    Bildene i innlegget er fra årets første dag, 01.01.2015.

    Som fortalt så startet Eva Malén året med å hente gudforeldre i kirka. Og jeg vil gjerne dele en del av EMs stadfestelse med dere. Begrenser med bilder, da jeg vil holde noe privat.

    Vi begynner med et bilde av lille dukka vår, som var så fin!

    Og hun er jammen meg heldig som fikk så fine gudforeldre. Vi er så glade for at de vil støtte, hjelpe og se til EM i fremtiden.

    De er som en nydelig bukett.

    Dessverre så var jeg (i all hast) så talentløs, at jeg glemte batteriet til kamera mitt hjemme, da vi dro til kirka. Så hvis alle som har bilder fra dagen kan maile de til meg, da blir jeg kjempe glad. Skriv til meg på FB så får dere mailadressa.

    Men etter kirka kjørte vi hjem og henta batteriet, så her kommer noen bilder fra festen. 

    Hovedpersonen i strålende humør.

    En av kakene.

    EM med sin yngste gudmor, EG.

    Pappa og min tiltenkte svigermor.

    EM med muossa (yngste tante).

    Og jeg må bare si at EM er heldig som har dyktige syersker i familien. Tantene og bestemora (på farsiden) har sydd og pyntet henne. Vi er så takknemlig.

    Og her ordnet hovedsyersken barnet. Takk KIX <3



    EM var strålende fornøyd med dagen. Stuptrøtt ble hun kl. 18, så det ble tidlig kveld. 

    Vil takk familie og venner som kom og gjorde dagen perfekt :-) Og ikke minst stor takk til alle som hjalp til, på hver sin måte.

  • 0

    Hei.

    Tenker ikke å skrive noe spesielt, bare legge ut tre bilder som får meg til å smile.





    Du, lille vakre barn <3

  • 6

    Hei dere!

    I går, var det nøyaktig et år siden var vi på UNN, som nybakte foreldre. Vi hadde fått en liten prinsesse på nærmere 3 kilo. Så liten og så nydelig!

    Jeg kan knapt tro at tiden har gått så vanvittig fort. Så mye som hun har utviklet seg og lært på ett år, er helt utrolig! Nå vil jeg ta dere med på hennes "reise" gjennom det første leveåret.

    Nyfødt (November)



    1 måned (Desember)



    2 måneder (Januar)

    3 måneder (februar)



    4 måneder (Mars)



    5 måneder (April)

    6 måneder (Mai)



    7 måneder (Juni)

    8 måneder (Juli)

    9 måneder (August)

    10 måneder (September)

    11 måneder (oktober)



    Og i går feiret vi slik:



    Hurra for 1 åringen! <3

  • 0

    Hei.

    Tenker at det er på tide å skrive om fødselshistorien. Men jeg advarer(!!!!), dette er en tekst uten sensur.

    Tre uker før termin dro jeg til Nordreisa, til mamma og pappa. Jeg hadde ønsket og bestemt meg for å føde på Sonjatun eller i Tromsø.

    Fire dager før termin, 30.10.2013 - Kjenner jeg på kroppen at noe er i ferd med å skje. Den siste måneden hadde vært grusom tung. Jeg blir fort andpusten, orker lite, spiser mye og sover dårlig. Ut på dagen kjenner jeg små murringer. Ikke vonde og heller ikke ubehagelige. Men jeg kunne kjente at noe i kroppen jobbet, som om det strakk seg og slapp igjen.

    Jeg har jo aldri født før. Hvordan visste jeg om dette var rier eller bare kynnere? Jeg googlet og fant ut at "Får du sove, er det ikke rier. Får du ikke sove, da er det rier.". Nå vel, jeg klarte jo å sove. Men man blir litt stresset når man kjenner at noe er i gang.

    Dagen etter, 31.10 - tre dager før termin. Jeg våknet om morgenen, med murringene fortsatt der. Ingen forandring. Ut på dagen kom det litt blod fra underlivet. "Aha, det må være den såkalte slimproppen som har gått!", tenkte jeg. Ringte så til fødeavdelingen på Sonjatun og spurte om dette kunne være slimproppen og om den kunne fortelle noe om når tid fødselen ville komme i gang. Men det er visst slik at det er fra person til person. For noen kan fødselen komme i gang rett etter at slimproppen går, mens andre må vente timer, dager eller til og med uker, før fødselen er i gang.

    "Ja ja, da er det bare å vente", tenkte jeg, men var ganske usikker. Nå kom murringene oftere og oftere. Sakte og gradvis ble de vondere og vondere. Når jeg ser på meldingene nå, så ser jeg at jeg har skrevet melding til AJH kl. 16.14: "Tror noe skjer snart. River litt i rygg og mage :-P".

    Like før midnatt går jeg på do...Og hva skjer? Dette skjer i hode: "WHAT? ÆÆÆH!! Hva i all pakka er dette her? Det HER er slimproppen, definitiv!!!! Mørkerødt slim.". Det gjorde ikke vondt da den kom ut. Jeg hadde lest litt på forhånd om denne proppen, som skulle gå. Så jeg la meg i senga og skrev melding til AJH igjen. Klokken 23.36 tekstet jeg: "Nå må du begynne å komme hitover, tror jeg :-O".

    Akkurat da hadde de flokken i gjerdet. Men da han så meldingen min, så ringte han. Jeg fortalte at slimproppen var gått og han måtte tenkte på å starte til Reisa snart. 

    01.11.13 - Jeg våkner om morgenen, ganske trøtt. Grunnet smerter i rygg og mage hadde jeg sovet dårlig. Var det noe som var på gang nå? AJH var på tur til Reisa. Det var tross alt bare en dag igjen til termindato og jeg var ganske sikker på at noe kom til å skje snart.

    Denne dagen ble lik forgårs, med modningsrier og en del ubehag.

    02.11.13 - Atter en natt med dårlig søvn. På dagen gikk jeg i butikkene med mamma, lente meg mot handlevogna og hyller, i det jeg fikk en modningsri. Det gjorde ikke så vondt, det var bare ubehagelig og merkelig. Hele dagen gikk jeg å støttet meg mot saker og ting. På ettermiddagen, da AJH var kommet til Reisa, dro vi på besøk til onkel Henning og Anita. Anita spurte om jeg hadde tatt tid mellom riene, det hadde jeg jo gjort. Vi spiste middag og tok tiden, det gikk alt fra 7 til 18 minutter mellom hver ri. 

    På kvelden satt vi i sofakroken hos onkel å koste oss med kaffe og is. Modringsriene var der ennå, men de var nå blitt en del hissigere. Jeg hadde ikke sovet noe særlig de siste nettene, så jeg var sliten, redd og usikker. Pappa og AJH foreslo at vi skulle ta tid mellom riene igjen.

    Veien til Sonjatun er ikke lang, så vi stresset ikke. Jordmødrene på Sonjatun hadde sagt at jeg skulle ta kontakt når det var 5 minutt igjen mellom hver ri.

    Etter en hyggelig kveld hos onkel og Anita, dro vi hjem til mamma og pappa. En ri kom og en ri gikk. Med tettere mellomrom og sterkere smerte. Jeg støttet meg mot veggen og AJH masserte korsryggen min. Pappa foreslo at jeg kanskje skulle ringe til vakthavende jordmor for å få en undersøkelse.

    "Malene, jeg kan se på deg at du har vondt. Jeg er tror fødselen er i gang.", sa pappa til meg.

    Vi lyttet til pappa og bestemte oss for å ringe. Klokken var da ca 22.00.

    Mamma og AJH ble med meg til Sonjatun. Jordmora tok meg med på ett rom, tok blod -og urinprøve og sjekket om jeg hadde fått åpning. 

    "1 centimeter åpning!", sa jordmora.

    Jeg ble ganske sjokkert. "Å nei, skal det virkelig skje nå? Skal jeg igjennom en fødsel NÅ?!?", tenkte jeg. Var innerst inne litt usikker på om jeg var klar, for jeg var jo så trøtt og sliten.

    Men nå tar vi en pause fra historien........

    Dere som har fulgt bloggen min har jo sett bilder av meg gjennom svangerskapet. Jeg ble stooooor, veldig stor - spesielt på slutten av svangerskapet. Altså ikke bare magen men også armer, ben og ansiktet.

    Og de siste ukene av svangerskapet fikk jeg svangerskapsforgiftning. Det vil si at nyrene er forgiftet av graviditeten og fungerer ikke som normalt, dermed samles vann i kroppen.

    Jeg var proppfull av vann - overalt! Jeg hadde så masse vann i kroppen, at jeg utviklet Karpal Tunnel syndrom (trykk på navnet og få svar på hva det er). Jeg hadde smerter fra skuldra og ned. De smerte kan man sammenligne med senebetennelse. Lillefingeren, ringfingeren og langfingeren på venstrehånda var så hoven at de ble blå.



    Slik så føttene mine ut noen dager. Man kunne ikke se knoklene, verken på beina eller armene. Til og med nesa og øreflippene mine var fylt med vann.

    ... Veeel... Når man er førstegangsfødende med svangerskapsforgiftning, så får man ikke føde på Sonjatun. Kort fortalt: fordi de ikke kan tilby den hjelpen som man (i uheldige tilfeller/nødtilfeller) kan trenge. Dermed ble jeg sendt til Tromsø for å føde.

    Og ja, det visste jordmødrene fra før av. Det visste vi alle, at det kunne bli Tromsø tur på oss. Det var blodtrykket og proteinen i urinen som bestemte det, for de tar ingen sjanser på fødestuer.



    Overtrykket var bra, verre var det med undertrykket. Dessuten hadde jeg en del protein i urinen. Dermed bestemte jordmora for å sende meg til Tromsø. 

    Og nå kan vi fortsette med fødselshistorien....

    "Kan jeg dusje før vi drar?", spurte jeg jordmora. Det ville hun ikke la meg gjøre og sa at jeg kunne dusje etter fødselen.

    "Du har ikke tid til å dusje. Du skal til Tromsø for å føde. Jeg ringer etter ambulanse, som kommer for å hente dere.", sa hun.

    "Oook. Shit!", tenkte jeg.

    Vi kjørte hjem igjen og pakket klær og toalettsaker. Det var på forhånd planlagt at både mamma og AJH skulle være tilstede under fødselen. Ca. klokken 23.00 kom ambulansen for å hente oss. AJH satt bak med meg, mens jeg lå på bårda.

    "Jeg håper virkelig dere har noe jeg kan tisse i", sa jeg til ambulanseperonalet.

    De sa at vi kunne stoppe på hver ambulansestasjon mellom Nordreisa og Tromsø. Det var jeg helt enig i. Jeg måtte tisse hele tiden, blæra mi lå nemlig i press. Da vi starta til Tromsø, så ringte jeg til bestemor og fortalte at vi var på tur til Tromsø og at fødselen var i gang.

    Vi stoppet ved ambulansestasjonene i Kåfjord, Skibotn og Nordkjosbotn. Jeg fikk mer og mer vondt for stopp. Men jeg måtte ut av ambulansen, jeg måtte på do.

    AJH sin oppgave gjennom hele bilturen, var å informere helsepersonellet om når jeg fikk ri og hvor lenge den varte. Av og til måtte han åpne opp vinduet, da jeg holdt på å svette ihjel i bilen.

    Da vi kom til Nordkjosbotn kjente jeg et enormt behov for å tømme tarmene. Jeg kjente at det rett og slett var avføring som ville ut. Det lå liksom der å presset mellom riene. Jeg satt på do, mens ambulansepersonalet sto utenfor, i tilfelle jeg trengte hjelp. Ikke fikk jeg lov til å låse døra heller. Jeg prøvde og prøvde, men fikk ikke "betalt gjelda". I gangen hørte jeg mamma litt hysterisk og jeg minnes hun sa omtrent slik:

    "Jeg tror vi må kjøre videre. Hun tror sikkert at hun må drite, men kanskje er det pressrier på gang. Hun vet vel ikke forskjellen."

    Ambulansepersonalet var enig med mamma og ble kanskje litt engstelig. De sa at jeg måtte komme og at vi måtte kjøre videre.

    Da vi kjørte fra ambulansestasjonen i Nordkjosbotn, fikk jeg vondt. Kjempe-helt-sinnsyke smerter! Ambulansesjåførene bestemte seg for å gasse på og kjøre utrykning. Vi hadde ikke kjørt langt før jeg ba om å få bleie på ræva.

    Da riene kom minnes jeg at jeg bet tennene sammen, holdt meg fast og tenkte på de vondeste idrettsskadene jeg har hatt. Jeg tenkte at jeg tidligere har hatt større smerter, i fotballanledninger, enn det jeg hadde nå. Det hjalp litt, tror jeg iallfall.

    Klokken var 03.00 da vi ankom Tromsø. Det var en mørk, relativt ung dame som tok meg i hånden og introduserte seg selv som jordmor. Hun sa at vi bare kunne trille meg inn på et rom, til fødselen kom ordentlig i gang. I det hun fullførte setningen, fikk jeg en ri. Litt sjokkert sa hun; 

    "Ok, jeg tror vi triller henne rett på føden!".

    Jeg hadde 3-4 centimeter åpning da hun undersøkte meg. Jeg husker at jeg ble litt frustrert og sa "bare?!? Og jeg som har så vondt". Hun spurte hvilke smertestillende jeg ønsket. Og jeg hadde på forhånd avtalt med meg selv at jeg ikke ville ha nåler (Epidural), så jeg ba om å få lystgass. 

    Så masse annet husker jeg ikke av ankommet. Jeg var i min egen boble. Fokusert, redd og konsentrert på min oppgave. Men jeg husker godt at jeg sa til jordmora;

    "Hvis jeg skal klare å føde denne ungen så må jeg få drite først!!!". Hun ga meg klyster og resten er vel alt talt......... Etter det var jeg klar for min oppgave.

    AJH ga meg mat og drikke, mamma fulgte med på maskinen som viste hvor sterke rier var.

    Stakkars jordmora måtte koble disse maskinene av og på, hele tiden. Jeg gikk med gåstolen til og fra senga, jeg måtte så tisse - konstant. Jeg gikk på do maaange ganger og satt der veeeeldig lenge av gangen. Mamma var bekymret for at jeg skulle føde på do og kom støtt og stadig for å se til meg. Jeg klamret meg fast til gåstolen, i det en ri kom, mens jeg satt på do. Og så sovnet jeg av. Så kom det en ny ri. Så måtte jeg tisse igjen.. Og slik gikk det nå en stund.

    Etterhvert var jeg ikke særlig interessert i gå så veldig masse. Jeg lå i sengen og vridde meg i smerter. Pustet i meg lystgass og gnålte litt i maska under riene.

    Jeg minnes også at jeg sa til mamma;

    "Og dette har du vært igjennom tre ganger? Du er helt gærn!".

    Plutselig kjente jeg et enormt behov for å presse. Du kan sammenligne det litt med når du virkelig må på do å drite.

    "Du må ikke presse ennå! Du har enda en liten kant igjen, før du har full åpning.", minnes jeg jordmora sa.

    Du kan sammeligne pressrier med drithast. Virkelig-helt-sinnsykt-ekstremt drithast, men du får IKKE lov til å presse. Du må bare knipe igjen hullet. Man får en følelse av at nå, nå driter jeg meg ut.mSlik er det å ikke ha fullåpning med pressrier.

    Så kjente jeg at senga mi ble våt. Kjempe våt. Jeg sa at jeg hadde tisset i senga. men da var det vannet som hadde gått. Og da gikk det heldigvis ikke lange tiden før jeg fikk lov til å begynne å presse.

    Jeg hadde sett på TV serier at når pressriene kommer, så er fødselen snart unnagjort. Jeg visste at jeg snart var i mål!

    En annen dame kom også inn i rommet, for å hjelpe jordmora. "Er dette hennes andre fødsel?", spør hun. Nei, svarer jordmora og sier til meg at jeg er dyktig.

    "Malene, du er kjempeflink. Du er en fødekvinne!", sa hun til meg. Og da jeg følte meg kjempe flink.

    AJH sto på min høyre side og mamma på min venstre. Jeg holdt de i hver sin hånd da jeg presset. Tante hadde snakket om dette med "hundepust", da du skal pese som en hund. Og det fikk jeg bruk for da jeg måtte vente på riene, mellom hvert press. Og jeg kan si at det gjør vondt å føde. Og det er meget ubehagelig og ha et hode mellom beina og inne i..... Ja, du vet....

    3 1/2 time etter at vi kom til Tromsø, klokken 06.31 var alle smertene borte og jeg hadde plutselig vår datter på brystet mitt. 

    Eva Malén ble født 03.11.13,en dag etter termin.

    Jeg var lettet, forvirret, glad og redd... Alle følelsene på en gang. Det var så rart. Plutselig var hun hos oss, vårt lille menneskebarn. Vi var alle glade! Men så fant vi jo ut dette med dysmelien. Det har jeg jo allerede skrevet om og innlegget finner du her.

    AJH klipte av båndet (navlestrengen) mellom meg og EM. Deretter dro han med barnepleieren for å stelle barnet. Jeg fikk sove i 15 minutter. Når de kom tilbake var det amming som sto på lista. Tre timer etter fødselen fikk jeg ta meg en dusj. Gjett om det var godt!

    Her studerer jeg min lille familie. AJH var sliten han også. EM sov på brystet hans. ♥

    12 timer etter fødselen satt vi i bilen på tur tilbake til Nordreisa. Pappa hadde kommet for å hente oss. Vi tilbrakte barselstiden på Sonjatun.

    En vond, men fantastisk opplevelse <3

  • 4

    Hei.

    Tenkte å vise dere bilder av EM, som fotograf Marie Louise Somby har tatt.


    Fine lille dukka vår <3

  • 26

    Hei dere.

    Dette innlegget begynte jeg å skrive i desember/januar, men ikke vært klar for å publisere det før nå. Fordi jeg har ikke hatt behov for å dele dette med dere før, men nå føler jeg at det er på tide. Dette innlegget er selvfølgelig skrevet med samtykke fra AJH.

    Ja, la oss starte.......

    Det er noe jeg må fortelle dere om vår lille prinsesse. Det er bedre at jeg forteller dette til dere, enn at dere skal trenge å lure på noe.

    På den høyre hånden sin mangler hun noen fingre. Og de var slik da hun ble født. Legene sier at det er en amputasjon som har skjedd i fosterlivet, at navlesnora/hinne/tvirvel har amputert bort tre og en halv fingre. De sa også at dette ikke er genetisk.

    På høyre hånda mangler EM lillefingeren, ringfingeren, langfingeren og halve pekefingeren, Tommelen er hel. Hun har altså da gripetak med tommelen og pekefingeren.

    De sjekket ikke hånden så grundig da hun ble født, de tok ikke røntgen og sånt. De mente at det ikke var vits i å stresse med det. Så vi ville ikke si så masse om det i starten, da vi selv ikke visste så mye heller. Men i midten av januar var vi i Tromsø, for å høre hva det er/kan være, hva som kan gjøres, hva de anbefaler og sånt.

    Vi fikk vite at det kalles dysmeli, dere får google det om dere vil lese mer om det. Hun har iallefall ikke så stor "grad" av det. De som blir født med dysmeli kan mangle en hånd eller fot eller begge deler. EM mangler heldigvis bare par fingre. Takk Gud!

    Hva kan man gjøre, hvilke alternativ har man? Alternativene er protese, transplantere tær på fingrene (flytte tærne og lage de som fingre) eller bare la henne lære seg å bruke hånda som den er. Leger, kirurger og terapeuter mener at vi ikke burde gjøre noe med hånda, da hun vil klare seg helt fint med den. Alle ben i hånda er som de skal være i en hånd, bevegeligheten er helt normal og lengde på armen er som den skal. Takk og lov! Og vi ønsker heller ikke å få protese eller sette tær på hånda, vi ser at det ikke er nødvendig.

    De fleste som har sett hånda og snakket med oss lurer som oftest på hvordan vi som foreldre taklet det. Det kom jo selvfølgelig som ett sjokk, de hadde ikke sett noe på ultralyd. Men vi lot oss ikke stresse av den grunn. Vi har taklet det helt fint. Det spiller det ingen rolle, hun er vår lille fine, vakre og nydelige jente likevel, uavhengig av hvor mange fingre hun har.

    Jeg var, av en eller annen grunn, veldig redd for hva AJH tenkte og mente. Han var kanskje den av oss som taklet det aller best i starten. Jeg har selvfølgelig vært lei meg, grått og syntes skikkelig synd på henne. Men nå som jeg ser hvor flink hun er til å bruke hånda og hvor fint hun kommer til å greie seg med den så har jeg bare blitt glad og stolt. 

    Hun er faktisk så flink å bruke den hånda at jeg av og til glemmer det av.

    Det finnes så masse annet som kunne vært langt verre. De tar så mange slags tester på nyfødte og hver gang håper man på gode resultater. Som feks. da de tok hørselstesten og den viste seg til å være bra, så slo det meg: Oi, de fingrene er jo ingenting. Tenk om hun hadde vært døv eller blind!

    Og ja, tenk det! Det synes jeg hadde vært mye verre. Man klarer seg fint uten noen fingre. Som "lilletante" (min søster Elin Marie) sier; "Hun er perfekt uansett.". Og det er jammen sant! <3

    Vi følges jo selvfølgelig opp, men tanke på utviklingen av hånda og ser på hvor flink hun er til å bruke den. Sist vi var på kontroll fikk hun bare skryt og det velfortjent.

    Hun bruker den hånda akkurat som den andre, men har funnet ut at hun har bedre grep med venstre hånda. Lille EM er så flink :'-)

    OG; Det høres mye, mye verre ut enn det ser ut. Det kan jeg love dere :-)

    Jeg har valgt å dele dette med dere fordi jeg ønsker å legge ut flere bilder av EM. Men når jeg ikke hadde fortalt dette til dere ennå følte jeg at jeg hadde noe å "skjule" og det gjorde meg bare trist. Så nå var det virkelig på tide.

    Men jeg er litt skeptisk til om det kan kalles dysmeli. Når jeg leser definisjonen så stemmer ikke det helt overens med det at legene sier at det ser ut som en amputasjon(?!). Jaja, nok om det. Dette får jeg heller ta opp med helsepersonell og eksperter.

    Jeg hadde egentlig ikke så masse annet å si. Det er faktisk ikke så mye å fortelle om hånda, spesielt ikke siden hun er så flink til å bruke den. Men hvis det er noen som lurer på noe, kom gjerne med spørsmål.

    ....... Det mest pinlige noen har spurt meg om er om jeg har brukt sterkere medisiner/dop siden hånda er blitt slik. Sier bare en ting; Folk med slik tankegang er det jeg vil skåne ungen min for! Maken til frekkhet. Og selvfølgelig er svaret nei.

    ENDELIG kan jeg publisere bilder uten å bekymre meg over om noen ser hånda og lurer på noe uten å tørre å spørre. Avslutter med ett bilde fra vår 17. mai feiring:

  • 1
    Hei.
    Tiden går så himla fort! På mandag var det 3 måneder siden EM kom til verden. 3 måneder!?! Føles jo ut som 2 uker siden!!! Gosh.
    Men på en annen side - kjennes på kroppen at det begynner å bli noen måneder siden jeg gikk gravid.

    "Åhhh, får på meg jeans igjen! Lykke :-D har begynt å lete fram mine klær igjen. Må få skryte; jeg har straks gått ned 20 kg! Happy!"
    Min siste update på Instagram. Det er så herlig! Men nå skal jeg ikke skryte for masse på meg da, jeg er ikke lik Fotballfrue. Jeg må ennå gå ned X antall kilo før jeg er fornøyd og ikke minst kvitte meg med løshuden som er igjen etter graviditeten. Jammen er kroppen forandret på ett år, det er sikkert og visst.

    Dessuten så har vi korrigert navnet til vår datter, vi har tatt bort bindestreken i navnet. Så nå skrives navnet hennes Eva Malén, altså uten bindestrek.


    Tenk at du, vårt lille hjertegull, er hele tre måneder gammel. *Sukk*

    Det er så morsomt. Nå lager hun flere lyder, smiler, ler og følger med. Lekene vil hun aller helst ha i munnen og hun blir illsint om hun ikke får det som hun vil. Bestemt liten frøken har vi iallefall.

    Og ja, skal snart på skrevet ferdig fødselshistorien... Snart... Jeg skal bare og bare.... Snart... :-)

  • 2

    Hei dere.

    Vet det er mange som venter på bilder av vår datter.

    Som jeg nevnte i ett tidligere innlegg så har vi døpt henne Eva-Malén. Og her er hun :-)







    Verdens søteste smil og smilehull. *sukk*



    Vår lille vakre <3

  • 3

    Hei dere.

    Klokka er snart fem. For noen starter dagen nå og for andre avsluttes den.

    Som her i huset, her avsluttes forhåpentligvis dagen snart.

    Hvis jeg får sove.

    Jeg ligger her ved siden av Eva-Malén. Sett lenge på henne. Studert. Fundert.

    Lykkelig er jeg! Jeg er rett og slett super lykkelig. Jeg er faktisk så lykkelig at jeg har ikke tatt meg tid til å tenke på hvor lykkelig jeg faktisk er!

    Vi har et aldeles nydelig, skjønt, vakkert - ja rett og slett ett perfekt barn.

    Hun er så fin at jeg kan ligge og studere i flere timer. Jeg er så glad! Så takknemlig og så rørt. Alt med dette lille mennesket rører meg.

    Jeg elsker henne! Og jeg elsker AJH. Jeg elsker min lille familie.

    DEN følelsen? Ubeskrivelig lykkerus

  • 0

    Hei.

    I dag er det akkurat 2 måneder siden vår vakre Eva-Malén kom til verden.

    Tiden går jammen meg fort!

    Artig at hun utvikler seg så fort, synes det er morsomt å følge med. Hun blir større og større for hver dag som går :'-)

    Lille dukka vår <3

    Se video fra hun var nyfødt til nå;

    itWdFpy7Gn

    Trykk på bilde ovenfor for å se videoen.
     

    Her er hun; lille sjefen :-)

  • 4

    Ho-ho-ho og gooood jul!

    Julaften er forbi, atter en gang. Men første gang for vår lille prinsesse, Eva-Malén.

    Pappa lagde (som vanlig) en nydelig julemiddag og vi koste oss. Mamma kokte julegrøten på formiddagen og lagde desserten til kvelden. 

    Mange fine gaver ble åpnet og alle var fornøyd. Men det sies at det først er nå jula begynner, det sier jeg meg enig i.

    For første gang har vi vært "alene" på julaften, altså at vi ikke har feriet jul med tante og gjengen eller onkel og gjengen. Så i år var vi ikke så mange til middag, kun 7 stykker.



    Og gjett hvem de fleste gavene var til? Riktig gjettet, lille EM. :-)

    Vår første jul som en familie.



    En glad far.

    En glad bror.

    En glad søster.



    Og en glad mor.



    Vil takke for alle de fine gavene vi fikk til jul. <3

    Samtidig vil jeg benytte anledningen til å ønske dere en fortsatt god og fredelig jul.

  • 5

    Hei.

    Nå er det en stund siden jeg har blogget og mye har skjedd siden sist.

    Nå har jeg og AJH blitt foreldre til en liten prinsesse. Det er helt utrolig, vi har en dyrebar liten skatt på nesten 3 kg.

    Først vil jeg bare takke for alle gratulasjoner vi har fått. Jeg har fått så mange fine meldinger jeg ikke har rukket å svare på ennå, men jeg er rørt :'-)

    03.11.2013, kl.06.31 kom hun til verden med sine 48 cm og 2956 gram. Sukk

    Fødselshistorien skriver jeg om når vi har kommet oss hjem og fått noen rutiner.

    Men AJH og min mamma var med under fødselen. Helt fantastisk. De var virkelig flinke og tok godt vare på meg

    Bildene er tatt par timer etter fødselen.

    Ville bare vise henne fram for dere. Jeg er så stolt og super forelska. Jeg elsker min lille familie 

    Lillejenta har allerede våknet, blitt skiftet på og ammet. Nå er det min tur til å spise. :-)

  • Malene

    25 år. Samboer. Mor. Journalist. Velkommen til bloggen med det rare i.

    Instagram

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde